Ikke tro at humor alltid vil overgå fantasi

Den fattige sa at kjærlighet fører til håp
Gammelt ordtak

Ingen vet når makt fører til angst
Militært uttrykk

Ikke tro at humor alltid vil overgå fantasi
Ukjent

De uerfarne hevder at fellesskap dyrker angst
Gammelt sjømannsuttrykk

Den vise vet at brorskap er roten til din manndom
Hørt i Telemark

Ikke regn med at ensomhet gjør deg trist - men glem ei din sensualitet
Fra Amazonas

Ikke bli forundret hvis døden forlenger din mor og far
Rogalandsk uttrykk

Når det koker over, husk at sjelen kan gi ondskap
Ordtak fra Setesdal

De uerfarne hevder at depresjon åpner for frihet
Gammelt sjømannsuttrykk


Imponert over disse visdomsordene? Jeg også! Lag dine egne på nrk.no!

Når ord blir fattige

Shilan :(. Var et sjokk å se ditt blide åsyn i nettavisen i dag.. husker da vi gikk videregående sammen, du hadde sterke meninger og var aldri redd for å ytre dem, du var tøff i trynet og fikk en pris for ditt uredde arbeid for andre kurdiske jenter.

Husker så utrolig godt dagen vi feiret deg på skolen, og hvor sykt det var å høre at du hadde mottatt dødstrusler fra ekstremistiske miljøer. Det falt meg aldri inn at du faktisk skulle dø.

Det er ufattelig at du er borte, og enda mer ubegripelig å lese at politiet nå er sikre på at brannen var påsatt, og tror at noen kan ha drept deg. Tror det blir noen tøffe dager fremover for veldig mange, og håper vi får svar på hva som er skjedd.

Grattis med overstått

Da var 17. mai overstått for i år, og sommeren ser ut til virkelig å ha kommet til Sogndal som til resten av landet. Det er varmt, det er strålende sol, og fossestrykene utenfor studentheimen flommer over av smeltevann. Har vært en kjapp tur ned til sentrum for å kjøpe min daglige iskaffe, og var en fantastisk følelse å sykle over broa og kjenne vannspruten fra de ville strykene som glitret i sola!

17. mai ble litt amputert for min del, siden jeg bare fikk sove typ to timer kvelden før, men fikk kommet meg ned på Meio og truffet noen venner, kjøpt pølse og en bøtte med is, og generelt nytt livet i solfylte fjøra. Gikk glipp av barentoget og festlighetene på ettermiddagen siden jeg lå i snga og ladet opp til en natt på jobb på Meio, der jeg hadde vært dum nok til å si ja til å jobbe siden de virkelig manglet folk den kvelden. Hadde gledet meg til å se sogndalstudentene synge sommeren inn som i fjor, men det viste seg at vi måtte avlyse karaoken fordi vi ikke hadde mange nok på jobb:(... men satt i det minste igjen med god karma for at jeg hadde stilt opp :)!

Kjenner også generelt at det går bedre enn før, tror jeg begynner å komme ut av den verste depressive perioden. Vet fremdeles ikke hvordan det blir med jobb og hybel og studier/jobb til høsten, men har folk å snakke med og har time med NAV onsdag, så vi får se hvordan det går;).

Gratulerer med overstått!

Til sirkuset

Jeg har hatt lyst til å skrive dette innlegget lenge, og forsøkt flere ganger. Har hatt et "refleksjonsinnlegg" om dyr i sirkus før, men har aldri fått til å skrive akkurat dette innlegget før... men her prøver jeg nå igjen. Så til deg som fant denne bloggen ved å søke "positive ting med sirkus" -- værsågod, her kommer en helhjertet hyllest til sirkusets vidunderlige verden!

Hvorfor sirkus?

Jeg gikk lenge med en hemmelig drøm om å bli sirkusartist, i hvert fall for et par år, en god stund før det, men var sikker på at det var helt umulig, hadde ikke engang noe praktisk forhold til sirkuset, bortsett fra en gang tidlig i barndommen hvor vi kikket innom et sirkus som hadde slått seg til på Festplassen i Bergen og hilste på en elefant i bur. Å klappe en elefant er liksom en sånn ting du ikke glemmer med det første, men nettopp av hensyn til dyrene er dette også mitt eneste "sirkusminne" fra barndommen. Foreldrene mine tok oss aldri med på dyresirkus, og jeg hadde ingen anelse om hvordan jeg i det hele tatt skulle gått frem for å bli sirkusartist, eller om det gikk an for oss "dødelige". Så det ble med drømmen.

Helt til jeg skulle begynne på folkehøyskole og oppdaget, helt ved en tilfeldighet, at det finnes en sirkuslinje i Norge. Følte hele verdenen med nysirkus, sirkusundervisning og sirkushøyskoler var like fremmed og eksotisk som om det skulle plumpet ned et brev gjennom pipa om at jeg hadde kommet inn på trollmannskole i England, men jeg trengte ikke betenkningstid før jeg sendte inn en søknad og det bar med hodet først til Nordfjordeid, sirkusbygda, med skyhøye forventninger.

Jeg ante ikke hvor mye det skulle gi meg.

De av dere som har drevet med teater, dans eller annet artisteri vet hvor ufattelig mye det kan gi å stå på en scene og få applaus etter å ha fremført et prosjekt du har utviklet selv og øvd på noe kjempelenge. De av dere som trener eller mosjonerer regelmessig vet hvor godt det gjør, hvordan du blir "treningnarkoman" på en god måte og kjenner at det bygger opp psyken din. Nysirkuet kombinerer begge disse -- artisteri og knallhard fysisk trening, og er i tillegg utrolig eksotisk og allsidig. Nettopp det at det er så mange ulike disipliner gjør at sjansen er høy for at du finner noe som passer for akkurat deg.

Men sirkuset er også mer enn det, skulle det vise seg.

Det var en helt annen verden.

"Verdens minste sirkustelt", seksmeteren 
ved Cirkus Xanti med seteplass til 80 store og små :).

Eget bilde

En verden hvor den alltid konstruktive lærer ga deg regelrett kjeft om du ikke tok til deg komplimenter og ros. En verden der du ikke våget å avskrive noe som umulig før du hadde prøvd, fordi læreren fra begynnelsen av innprenter i deg at "det fins intet som inte går!".

Det er nettopp dette eksotiske, og denne allstedsværende optimismen, som gjør sirkuset, og spesielt nysirkuset, så unikt og fantastisk i mine øyne. Det er noe med det å ikke bare vokse over tid, men å lære å gjøre ting du aldri i det hele tatt ville at mennesker kunne gjøre, å langsomt erkjenne gjennom deg selv og andre at det er sant at ingenting er umulig før det motsatte er bevist. Du lærer å henge i trapesstenger etter anklene og å sette fyr på hendene dine med fakkel uten å etterlate brannsår. Du går på forestillinger og workshops og ser folk gjøre ting det aldri ville slått deg at mennesker kunne gjøre. Og i vår tidsalder med TV og filmtriks og data-animasjon er det utrolig befriende å se mennesker gjøre utrolige kunster på ordentlig, og det bare få meter unna deg.

Pain Solution

Eget bilde

Når jeg ser tilbake på folkehøyskoleåret og tiden etterpå, er det utrolig hvor mye ett enkelt år ga meg. Jeg fikk stoltheten, selvtilliten og adrenalinet treningen, fremgangen og fremføringene ga meg. Jeg ble trent opp til å gi og ta imot konstruktiv kritikk og ros, og å stå foran forsamlinger og fremføre uten å være engstelig. Jeg lærte utholdenhet, selvdisiplin og smertekontroll. Men det viktigste av alt -- jeg tok til meg positiviteten til sirkuset, denne stoltheten, denne fantastiske troen på at alt går an, og at du aldri må bestemme deg for at noe er umulig før du har prøvd.

Sirkus for meg er ikke dyr. Sirkus for meg er mennesker som går på glasskår, turner i tøy syv meter over meg, sjonglerer med motorsager og kaster kniver på mennesker surret fast på snurrende målskiver. Sirkusartister er virkelighetens superhelter, og ingenting, ingenting gir meg mer enn å rigge meg til for å se en sirkusforestilling og se noen gjøre noe som jeg frem til da ikke ville drømt om at et menneske kunne gjort.

Jeg elsker sirkuset!

Pust.

Eget bilde

Når folk spør hvordan det går, har jeg en tendens til å svare at «det går bra», eller variasjoner av «nei, det går nå». Dette fordi jeg ikke vil at folk skal bekymre seg for meg, eller fordi jeg akkurat der og da ikke føler for å åpne meg for mye. Når du tilfeldigvis treffer noen på et kjøpesenter er det ikke så veldig kjekt å stå der å si at «jo takk, det går dritt, tusen takk for at du spør, og du da:3?», liksom.

Men jeg vet jo egentlig at dette ikke gjør dere noen tjenester, vet jo selv at jeg foretrekker når andre er åpne om det når de har det vondt, og jeg blir jo bekymra selv når jeg vet andre sliter og de bare sier at det går fint.

Så okei. Siden jeg er glad i dere så gjør jeg herved et forsøk:

Det går ikke bra.

Tror jeg gikk ut i permisjon i februar en gang. Siden da har jeg faktisk omtrent ikke gjort på noen ting, og plutselig gikk det opp for meg at det var gått to måneder siden jeg gikk ut i permisjon, uten at jeg hadde søkt på en eneste jobb.

Jeg har jobbet på kafeen omtrent en gang i uken, og merker at det gir meg utrolig mye. Og jeg har lagt til side 1000-2000 av studielånet hver måned siden jeg begynte å studere, så det er først nå jeg begynner å gå tom for penger.

Men – det går ikke bra. Kort fortalt: jeg spiser omtrent ikke (noe som er rimelig alarmerende i og med at jeg allerede før jeg gikk ut i permisjon var rimelig undervektig), sover dårlig, isolerer meg og er generelt tungsinnet, og med mesteparten av sosionomklassen i praksis har jeg heller ikke hatt et så stort støttenettverk rundt meg i utgangspunktet. Skyver planer og selv de enkleste gjøremål som å rydde frem i tid, og føler det blir for mye å se selv dager eller uker frem i tid akkurat nå.

Og jeg hater å ha det sånn. Jeg vil være aktiv og sosial, flittig student og engasjert, sprudlende og med 10 baller i luften. Altså typ sånn:

   This is what circus does to a soul.
   No one said it would be pretty.

Vurderer sterkt å si opp hybelen i Sogndal og flytte hjem i hvert fall frem til høsten, da slipper jeg å bekymre meg for å ha penger til husleie hver måned. På den annen side er det her i Sogndal jeg har nettverk, trivsel og behandler, så står ovenfor et aldri så lite dilemma her... prøver å ta en dag av gangen og fokusere på lyspunkter, heller enn bekymringer. Husker at jeg har vært ute i en vinternatt før, og jeg har venner som har vært gjennom verre enn meg og likevel har det bedre enn meg i dag – og jeg vet det blir bedre med tiden:).

Stå på!

PS: liker også at det virkelig laver ned ute:).

Så å si yndlingsmusikken min akkurat nå: Matilda – Beautiful